Great People har gitt ut album, for første gang. Dette gjør de 5 år etter debut EPen «Your Friends», til tross for at deres nye album med passende tittel «These Days We Dance» vistnok ble spilt inn for en god stund siden. Ut av skyggene stiger en fulllengder med produksjonsverdien, låtskrivingen og soundet til et svært etablert indie-band fra Storbritannia på 90-tallet. Slowdive, The Jesus and Mary Chain, og kanskje en blanding av Blur og Oasis, kunne alle gitt ut dette albumet, vært storfornøyd og lagt opp med stil. Men det gjorde de ikke, det var en gjeng med sagnomsuste nordlendinger som knapt har spilt konserter siden EPen deres tok undergrunnstromsø med storm i 2017. Og ikke bare spiller de musikk i sjangeren til disse tidligere nevnte legendene med enorm innlevelse og respekt, de tar også ballen videre i riktig retning. Og nei, det har ikke vært mangel på Indie-band de siste ti årene, tvert imot har det kanskje vært litt mange Mac Demarco gutter med dårlige barter og utbrettet caps samt gitarlyd. Men det det har vært mangel på er indie musikk med sterke knytninger til den gamle sounden, den mystiske, hypnotiserende og psykedeliske veggen av musikk, som samtidig tørr å være poppete, fengende og innbydende. Det er nettopp dette Great People oppnår med «These Days We Dance».
Men hvem faen er disse magiske indie-skikkelsene, som fremstår mystisk, innbydende og samtidig litt ukjent for meg? Hvorfor fikk jeg ikke med meg dette før jeg snubla inn på deres siste fabelaktige konsert på Bastard i vår? Det er egentlig ikke så farlig, det er egentlig litt perfekt at det plutselig kommer et så bra prosjekt fra en gjeng jeg (og de fleste) ikke har hørt fra på en stund. Lyden av Great People er lyden av mystikk, lyden av noe eksklusivt, noe som får deg til å føle deg som en allvitende High Fidelity karakter (minus personligheten) som har fått tilgang på noe nesten hemmelig, men fabelaktig.
Great People er ikke Slowdive eller The Jesus and Mary Chain, de er mye kulere. Hvordan kan jeg si noe sånt? Jo, fordi Great People kan du faktisk høre på, og se live NÅ. Denne lille smaragden av indie-bølger og stive men forlokkende fjes spiller på Bastard, Tromsøs eneste undergrunnsscene lørdag 03. september. Hvis jeg var deg ville jeg utnyttet sjansen mens jeg kan, så kan du fortelle kidza i 2040 om dette magiske litt anonyme indie-bandet som nesten ingen andre fikk med seg, men i ettertid skulle ønske de gjorde.
Signert, DJ Anna Låg
