Tom Waits er en av de få virkelig uangripelig typene der ute. Med en albumkatalog uten noe som minner om et feilskjær, en røst som få om noen kan måle seg med, og en generell mystikk og aura rundt seg som få kan skilte med.

Fra jazza pianoklimpring på starten av 70-tallet, låter skrevet nærmest som en hyllest til de mer uheldige i samfunnet,  en stadig mer rusten og raspete Chivas Regal-stemme, utgivelser i bautakategorien som strekker seg til langt inn på 2000-tallet, alt pakket inn i et av de særeste musikalske universene som har blitt kokt sammen.

Jeg liker med andre ord Tom Waits ganske godt. Det er bare et problem. Det er knapt nok mulig å få sett fyren live. Men, det er her gutta i Rain Dogs kommer inn. Februar 2020 var sist Ole Johnny Stensland og Ole Jonas Storli sto på Bastard sin scene, og alt jeg hadde sett av disse to typene i forkant var noen Youtube-klipp med kjip lydkvalitet. Etter å ha sett Stensland vrenge sjela si til et lamslått Bastard-publikum, kan jeg med stoisk ro meddele at dette er det nærmeste man kommer the real thing. Å kalle Rain Dogs et coverband sliter jeg veldig med, dette er nærmest kanalisering av hva sjefen sjøl har holdt på med i en årrekke. 

Og et bedre navn kan man vel strengt talt ikke gi seg selv når man skal gå på en scene for å tolke Toms låter. Rain Dogs er, muligens, det aller flotteste som er gitt ut i albumformat. Jeg tviler på at 2 x Ole er veldig uenig i nettopp det.

Nå som meteren er likvidert og vi endelig kan stå skulder til skulder foran ei scene igjen, er det få andre plasser man burde oppholde seg denne lørdagen enn nettopp Bastard. Det skal hvert fall jeg.

Simen Wilhelmsen